|
MINNER FRA MIN ”BARNDOMS DAL” NORDRE SKØYEN
Mitt navn er Gerd Marie
Skarderud f. Torkildsby, og mine foreldre Marie og Karl Oskar
Torkildsby.
I 1919 kjøpte mor og far
tomt utparsellert fra Nordre Skøyen Hovedgård, og de flyttet inn
i Promenaden 26 om sommeren 1923.
Det var store tomter med
mye fjell som ble lagt ut for salg, og mine foreldre la ned et
stort arbeid med å anlegge haven som skulle være både til nytte
og pryd. Vi ble etterhvert tre søsken, Kaare, Gerd og Ellen (død).
Det var liten bebyggelse
i førstningen vi bodde i Promenaden, og følgelig ingen
lekekamerater i nabolaget, men etter hvert ble det fart i
boligbyggingen. Mor fortalte at min bror som kjedet seg sa til
meg: ”Jeg tror du og jeg skal ta senga mi og lure oss tilbake
til Kullebund.” Da vi barna ble så store at vi fikk lov til å
gå utenom hjemmet, fant vi oss lekekamerater som jeg holder
kontakt med også i dag. Det var store løkker hvor særlig
guttene fant sin tumleplass med forskjellige leker og aktiviteter.
Spesielt kan jeg huske leken ”indianer og hvit,” som nok ble
for voldsom enkelte ganger. Jeg husker særlig en gang da broder
Kaare ble tatt til fange av noen større gutter. Han ble bunnet
til et tre eller en stolpe, og så satte de en bøtte med epler
foran ham. Nokså utspekulert, for han hadde sikkert lyst på
disse eplene, selv om vi selv hadde epler hjemme. Jentene derimot
hoppet paradis og slo ball i grusveien. Det var få eller nesten
ingen biler den gang, så veien var barnevennlig. Vi lekte mye med
dukker også.
Butikker var det få av,
og i vårt nærmiljø kun Hans Bråthe`s kolonial nederst i Låveveien,
som den gang endte med nr. 33.
Før Låveveien ble
forlenget frem til Østensjøveien gikk Goliabekken i dalsøkket
med gåstier på begge sider. Dette var skoleveien for de fleste
skolebarna i Golia. Det hendte av og til at noen plumpet i bekken,
og de kom da våte og skitne på skolen. Skjenn ble det både på
skolen og hjemme. På begge sider av bekken var det bare jorder
med fine bakker som tilhørte Søndre Skøyen gård. Vi gikk på
ski i disse bakkene da vi ble så store at vi fikk gå så langt
hjemmefra. Det var et eldorado for oss barn. Vi satte på oss
skiene hjemme når vær og føre tillot oss å benytte skiene.
Dessuten hadde vi en fin akebakke fra huset vårt og ned til Låveveien.
Under Nordre Skøyen
Hovedgård var det flere husmannsplasser, og den jeg husker best
er Trasop. Jeg minnes meget godt Ola Olsen som var gårdskar på
Nordre Skøyen. Han bodde med sin familie på husmannsplassen
Trasop, og ble derfor kalt Ola Trasop. Han gikk opp bakken hos oss
hver dag kl. halv syv uansett vær, og trasket den lange veien
hjem om kvelden etter en lang og slitsom arbeidsdag. Det ble noe
hvile etter måltidene, men det var ikke greit å være
arbeidsfolk den gang.
Fra Nordre Skøyen Hovedgård
gikk det en gangsti rett over Peter Aas vei, ned en dyp dal som vi
bare kalte daln. Det var litt skummelt å gå der syntes vi barna,
for det var mange piggsvin som rørte seg i grøftekanten.
Gangstien krysset Dalbakveien og fortsatte forbi oss, Låveveien
et lite stykke, opp Goliaveien og forsatte Parkstien til
Solbergliveien, deretter Kjerrevei opp lia til Trasop. Ved den
vanlige turveien Golia – Skøyenpytten – Østmarksetra lå
Kusletta. Et populært utfluktsted for søndagsskolen, speideren
og andre foreninger. Vi barna var ofte på tur dit. Bare koselige
minner.
I Dalbakveien der hvor
gangstien kom opp hadde Otto Brekke og hans frue startet garn- og
manufakturforretning, men da Golia Velhus ble ferdig flyttet de
sin forretning dit. Etter Brekke overtok søstrene Larsen, og de
hadde også strikkeforretning ved siden av. Jeg husker disse søstrene
godt, de var alltid blide og hjelpsomme.
Det var hverken melk
eller fløte i noen av butikkene da jeg var liten. Disse varene måtte
vi kjøpe fra Nordre Skøyen Hovedgård, og de ble kjørt ut i små
og store spann etter behov hos hver enkelt familie. Varene ble
levert tidlig om morgenen hver dag, og gårdsgutten som leverte
spannene tok med seg tomme spann tilbake til gården. Vinterstid
var det en kald jobb for den som stod for utkjøringen. Dårlige
klær og de satt i åpen vogn.
Ofte så vi at de gikk av vognen og slo ”flokker” for
å holde varmen.
Jeg har gode minner fra
denne tiden også. Hver fjortende dag etter at min søster Ellen
og jeg var blitt store nok til å gå alene, spaserte vi til gården
for å betale melkeregningen. Det var Fr. Faye som forpaktet gården
den gang, og de var hyggelige å komme til for oss småjenter. Jeg
kan enda fornemme eimen av fjøs og stall inne på det store kjøkkenet.
Langbordet og krakkene, grua med stor svart komfyr som det varmet
godt av, og jeg må ikke glemme å nevne kobberet som alltid var
blankpusset. Fru Faye var en koselig og blid dame, og satte frem
pepperkaker og melk til oss to beskjedne jentunger. Hun hadde
alltid tid til å slå av en prat med oss. Faye sjøl satt ofte i
gyngestolen sin i stua ved siden av kjøkkenet og røkte sin
middagspipe.
Det var en stor tomt ved
siden av vår som ikke ble solgt og lå ubebygd i flere år. Der
hadde vi gleden av å ha ca. 50 kuer samt ungdyrene fra Nordre Skøyen
på beite. Dette syntes vi barna som bodde i nærheten var en stor
opplevelse, særlig når dyrene kom gående gangstien til beitet på
forsommeren.
Vi hadde lang skolevei de
første årene. Låveveien var ikke satt i stand ennå, så vi
gikk opp Promenaden til Skøyen allé, og svingte sørover på den
gamle gårdsveien, (Oldtidsveien), forbi Søndre Skøyen gård, og
videre gjennom skogen et stykke før vi nådde skolen. Men så, i
begynnelse av tredveårene, ble Låveveien ført frem til Østensjøveien,
og vi fikk en bedre skolevei. Om vinteren ble det kaldere å gå
den veien fordi det var mer åpent terreng, og alltid et kaldt
drag langs veien som går i nord - syd retning.
I slutten av tredveårene
opphørte ombringelsen av melk og fløte. Fru Karen Halvorsen i Låveveien
15 startet egen melk og delikatesseforretning, og etter hvert også
salg av ferske brødvarer samt andre nødvendige matvarer innen
delikatesser. Dette gjorde hverdagen enklere for husmødrene.
Varetransporten gikk som regel med hester, ofte i to-spann, noe
som særlig bryggeriene benyttet. De hadde ekstra store hester som
ble kaldt ”bryggeri-gamper”.
Før trikken ble
forlenget til Oppsal, delte Goliabekken omegnen i to. På østsiden
av bekken het det Golia, og på vestsiden Nordre Skøyen. Vår
adresse var Nordre Skøyen, Bryn stasjon i alle de årene jeg
bodde hjemme. Bekken ble lagt i rør, og det naturlige skillet ble
trikkelinjen.
Vi søsken og mange med
oss hadde stor glede av å være med i turnforeningen ”Bjart”.
Minner fra alle stevner, store eller små har jeg tatt vare på i
mitt ”Minnenes Album”. Jeg minnes også godt alle skiturene
med mor og far i Østmarka. Lange turer ble det etter hvert som vi
ble større: Østmarksetra, Sarabråten og Gullsmeden. Det var
fine turer, men ofte også slitsomme.
Fra de mange skiturene
til Gullsmeden er det spesielt en jeg husker. Det var fint skiføre
da vi dro ut med mor og far, og hadde en fin tur gjennom Østmarka
til Gullsmeden. Der spiste vi nistematen vår, og far kjøpte noe
varmt å drikke. Vi hvilte en god stund før vi startet på
hjemveien, og i løpet av denne tiden hadde været slått om så
det var blitt mildere. Vi dro av sted, men kommet halvveis over Nøklevannet
merket vi mildværet for alvor. Det ”kladdet” under skiene våre.
Far visste råd for uråd, så da vi nådde skogkanten brøt han
av noen grankvister og la i løypa så vi kunne fjerne kladdene
ved å stryke skiene over disse. Dette hjalp for en liten stund,
men vi måtte gjenta prosessen flere ganger. Føret var for øvrig
noe bedre inne i skogen. Vi passerte Østmarksetra og i en svak
utforkjøring lå det en gutt på ca. 10-12 år i løypa. Far
stanset opp ved gutten som virket nokså forkommen, men han fikk
sagt at han hadde diabetes, og at kameratene hadde gått fra ham.
Far ga ham sukkerbiter og fikk ham på bena, satte ham mellom
skiene sine, og slik gikk det frem til Godlia trikkeholdeplass.
Dette var endestasjon den gang. Trikken ble ført etappevis fra
stasjon til stasjon frem til Oppsal. Den stakkars gutten hadde
ingen penger til trikken, men far ga ham noen øre slik at han kom
hjem. Han bodde nede ved Etterstad. Det ble en svært så slitsom
dag for far.
I begynnelsen av tredveårene
var det ikke radio i alle hjem, men
far og en kollega kjøpte de delene som skulle til, og
bygget hvert sitt krystall apparat med tilhørende hodetelefon.
Denne bestod av en bøyle med to øretelefoner eller øreklokker.
Øreklokkene kunne tas fra bøylen, slik at mor og far satt med
hver sin øreklokke. Vi barna måtte være ganske så rolige når
det var noe de ville høre. Hodetelefonen ble lagt i en
krystallbolle når vi barna skulle høre barnetimen.
Krystallbollen forsterket på en måte lyden, i hvertfall så mye
at vi ved å sitte tett sammen kunne følge med i programmet. Men
så, noen år senere, kom radioen med høyttaler. Far kjøpte en
Telefunken, og det var stor stas. Far og mor var glad i musikk, så
vi hadde anskaffet grammofon i mahogny med en stor tut til lyden.
Grammofonen ble drevet av en fjær som måtte spennes med en
sveiv, og dette måtte gjøres for hver plate. Noen år senere
anskaffet far reisegrammofon som var en ”koffert” med
innebygget drivverk og lyddåse isteden for den store tuten. Som
navnet sier så var denne lett å frakte med seg når det var
aktuelt.
Etter folkeskolen gikk
jeg på Østre Aker kommunale almenskole (middelskolen), og
deretter Otto Treiders handelsskole med stenografi og
maskinskrivning. Min store drøm var å bli håndarbeidslærer,
men krigen kom, og jeg begynte på kontor. Det var mange som måtte
endre sine planer den gang.
Da jeg gikk på
middelskolen i årene 1936 – 1938 ble jeg med i en forening med
navn International Friendship League, vesentlig kalt I.F.L . Vår
avdeling hadde sitt utspring på middelskolen, og hadde sine møter
i gymsalen. Foreningen var også åpen for andre ungdommer som
ikke gikk på middelskolen. Et par av lektorene lærte oss noen
gammelnorske sangdanser, og ellers danset vi vanlige danser som
var populære på den tiden. Det ble også arrangert turer i Østmarka,
og vi sang mye. Foreningens formål var å arbeide for fred og
vennskap mellom de forskjellige nasjonene. Da krigen brøt ut
mellom Finland og Russland i 1939, la vi ned et stort arbeide med
å strikke forskjellige ullplagg. Disse plaggene og en masse
ulltepper og tøy som vi samlet inn ble levert i en sentral i
Oslo, og sendt til Finland. Da tyskerene kom i 1940 ble alt
foreningsarbeide forbudt.
Det var en stor
begivenhet da Golia Velhus stod ferdig i 1934, og vi barna fikk
anledning til å gå på kino alene. Tidligere måtte vi reise til
byen, og måtte da ha følge av voksene.
Mor og far var ivrige bær
og fruktdyrkere og de ble med i Hagebrukslaget, da det ble stiftet
i 1925. De var også medlem i Golia Velforening. Foruten bær og
frukt så hadde mor et stykke i haven hvor hun dyrket grønnsaker
og jordbær. Et stort blomsterbed hadde hun også med alle slags
stauder. Mye arbeid, men så vakkert det var når de stod i fullt
flor. Mor hadde stor interesse av å bevare noe av frukten vi høstet
inn, så både epler, pærer, kirsebær og plommer ble lagt ned på
glass og hermetisert. Det ble mange gode desserter utover
vinteren. Mor brukte også en del av bærene vi hadde til
vinlegging. Det var en av hennes hobbyer. Mor og far fikk både
premier og diplomer for sin virksomhet opp gjennom årene, når
Hagebrukslaget hadde sine utstillinger i Velhuset.
Da krigen brøt ut 9.
april 1940 ble det stillstand i landet vårt. Tunge år med
rasjonering og mangel på alt mulig av mat og klær. Mange med hus
og have anskaffet seg både høns og villagris, og alt som ble
dyrket av frukt og grønnsaker kom godt med. Da freden kom i 1945
ble det stor jubel over hele landet.
I 1947 forlot jeg mitt
barndomshjem, og giftet meg med odelsgutten til en gard i Våler i
Solør. Her har jeg hatt et meningsfylt liv som ”gardkjærring”.
Det var ikke så enkelt å skulle bli ”gardkjærring” for en
byfrøken, så etter et godt råd fra mine foreldre gikk jeg i
1946 ett år på Akershus husmorskole i Eidsvoll. Dette ga meg et
godt grunnlag for mitt nye yrke som lå langt fra hva jeg
tidligere hadde lært.
Jeg bor fortsatt på
garden i kårboligen, og jeg kan ikke tenke meg et annet sted å
bo, selv om jeg mistet min mann for et år siden. Min bror og
svigerinne bor fortsatt i Promenaden 26, så det hender jo at jeg
reiser dit, og samtidig treffer gamle venner fra min ungdomstid.
Alt har sin tid, mye er
forandret i min ”barndoms dal”, men slik har det alltid vært.
Vi må følge med utviklingen.
|
