|
Høyenhall Teglverk
Der hvor Brynsenteret ligger i dag lå det
tidligere et teglverk. Høyenhall teglverk ble oppført 1892.
Teglverkindustrien har lange røtter i Norge. I middelalderen, på
Håkon V Magnussons tid, ser vi de første sporene av industrien.
Steinen har antagelig vært brukt til påbygging av Maria kirken,
byggingen av Akershus, og til gulvfliser i klosteret på Hovedøya.
Etter at Oslo brant i 1624 ble byen flyttet av Christian IV, og
det ble innført murtvang innenfor bygrensen. Dette gjorde sitt til
at teglindustrien vokste. På slutten av 1800-tallet var det stor
byggeaktivitet. Da det fortsatt var murtvang ble det behov for
flere teglverk. På landsbasis var det ved århundreskiftet rundt
300 verk
Å jobbe i teglverksindustrien må ha vært et
slit. Til utpå 1920 tallet var alle operasjonene manuelle. Først
måtte leira hentes ut og kjøres i trillebår. Deretter skulle den
legges i former for å tørke. Dette arbeidet ble gjort i
sommerhalvåret. Om vinteren ble steinen brent i store ovner,
såkalte ringovner. Bryn tegleverk i Nils Hansens vei står
fremdeles, og her kan man se en slik ovn. (Jeg ble advart mot
rottene rundt ovnen, men så heldigvis ingen.)
Varmen fra disse ovnene trakk til seg mange
husløse. Det blir fortalt at det var mange som snek seg inn og sov
oppå disse ovnene om natta.
Produksjonen var svært brannfarlig, og mange
verk brant ned. Dette skjedde også med Høyenhall teglverk. Det
brant i 1925, men ble bygget opp igjen samme år. Bildet over er
fra før brannen. Teglverket produserte takstein, murstein og rør.
Mot slutten av 1950 tallet ble konkurransen fra Betong og Leca for
stor. De røde mursteinene farget av jerninnholdet i leira måtte
vike for nyere materialer, og på begynnelsen av 1960 tallet ble
verket nedlagt.
Nordre
Skøyen Hovedgård
Nordre Skøyen Hovedgård tidligere het
Skodvin? Navnet er sammensatt av ordene skod og vin. Hva skod
betyr er noe omdiskutert. Men en tolkning er at det kommer fra
ordet ”skoda” som betyr å se. Endelsen –vin betyr eng eller
gresslette, og er vanlig på gårder ryddet før vikingtiden. Er
gården så gammel? Navnet i seg selv skulle tilsi det. Når det i
tillegg er en gravhaug på området, må det ha vært bosetning her i
førkristen tid. Den første skriftlige kilden vi har om Skøyen
hovedgård, er ikke før i 1396. Da er den oppført i biskop Øysteins
jordebok. Fra tiden før svartedauen kan vi se at Skodvin hadde høy
landskyld, noe som indikerer at den er gammel. Biskop Øystein
hadde ført opp gården som kirkegods. Hvem som tidligere har stått
som eier blir bare gjetninger. Hvordan den ble kirkegods har to
mulige forklaringer. En forklaring er at kongen tok gården fra en
av sine motstandere og ga den videre til kirken. En annen er at
den tidligere eieren har gitt gården som gave til kirken mot
opplesning av sjelemesser. Slike gaver skulle forkorte sjelens
opphold i skjærsilden.
Etter reformasjonen ble Skøyen krongods. Den
ble pantsatt flere ganger på 1600-tallet på grunn av kongens
akutte pengekrise. Denne krisen ble utløst av de lite vellykkede
krigene i denne perioden. I 1663 ble gården solgt og var i privat
eie helt frem til 1910. Da ble den solgt til Aker kommune.
Kommunen begynte utparsellering av boligtomter like etter
overdragelsen. En komité nedsatt av kommunen foreslo å sette
tomteprisen på mellom 50 og 80 øre pr. kvadratmeter. Den foreslo
også at ”tomtene søkes først og fremst solgt til folk, der er
velanbefalet og edruelige mennesker”.
Fra 1910 til 1938 ble Skøyen forpaktet bort,
og drevet som gårdsbruk. Men deler av jorda ble også drevet under
andre verdenskrig. Den ble da delt inn i parseller, slik at
lokalbefolkningen kunne drive matauk.
Gården ble fredet i 1924, og drives i dag av
”Foreningen for Nordre Skøyen Hovedgård”.
Christinedal og
Høyenhall fabrikker
I morgenrushet
ned Østensjøveien, mens trafikken går i sneglefart, har mang en
bilist sikkert stusset over synet av en spesiell bygning. For i
svingen før Bryn senter, litt oppe i skråningen på venstre hånd
ligger Christinedal. Dette er en villa som for noen få tiår siden
ble karakterisert som en åpenbaring av et kunstsenter.
Egentlig er det
umulig å beskrive Christinedal uten også å nevne noe om bakgrunnen
for dens tilblivelse. For det er gammel norsk industrihistorie vi
her snakker om!
I 1891 ble
Høyenhall fabrikker etablert av Eduard Fett, en tysker som
opprinnelig startet fabrikkvirksomhet tilbake i 1871 på Vallø
utenfor Tønsberg. Selve fabrikken lå på området til venstre for
Bryn senter som i dag rommer mange ulike småbedrifter. Dette var
landets eldste takpappfabrik, og gjennom varemerket ”Norit”
produserte man i mange år et konkurransedyktig produkt. På det
meste var det 200 ansatte her.
Villaen
Christinedal’s eldste del stod ferdig i 1901 som hjemmet til
Eduard Fett’s familie. Det er det som i dag er den vestlige
fløyen. I 1907 fikk villaen et større tilbygg og stort sett det
eksteriøret den har i dag.
Men det var
særlig under Eduard Fetts sønn og Norges første riksantikvar,
Harry Fett, at Christinedal vokste fram til et kultursentrum av de
sjeldne. Harry Fett bygde opp en gedigen samling av Christian
Krogh-malerier i topp-etasjen på Christinedal. I syd etablerte han
en mosaikkterasse der kunstnere som Erik Werenskiold, Gerhard
Munthe og mange andre var representert. I Harry Fetts berømte
selskaper i den vakre hagen vanket mange av de som betydde noe i
norsk kulturliv i etterkrigstiden.
I 1960-årene
endret bygget karakter ved at det primært ble kontorbygg for
Høyenhall fabrikker. Kontorfløyen ble bygd inn i den opprinnelige
bygningen og malerisamlingen forsvant.
Fabrikken ble
nedlagt i 1973, og eiendommene omkring skiftet etterhvert eiere. I
dag er det et reklamebyrå som eier Christinedal. Og selv om
omgivelsene er totalt forandret, holdes hvertfall selve bygget i
god stand.
Den Norske Eterfabrikk
Den Norske
Eterfabrikk er over hundre år gammel. Ætherfabriken ble
stiftet i februar 1900, og driften kom i gang i november samme år.
Beliggenheten hadde vært et sentralt tema. På grunn av
eksplosjonsfare måtte den ligge et godt stykke unna annen
bebyggelse. Vann til kjøling under produksjonen var viktig, og fra
Bølerbekken ble det lagt inn vann. Av transporthensyn var det
viktig med kort vei til jernbanen, samt offentlig vei. Fabrikken
ble derfor anlagt på tomta til det som opprinnelig var Bogerud
gårds grunn. Bygningene ble oppført i murstein innkjøpt fra
Høyenhall teglverk. Østensjøveien var nærmeste offentlig vei og
det var vel 300 meter derfra til fabrikken. Å frakte 100 000
murstein oppover bakken må ha vært et slit både for hester og
mennesker. Mindre slit var det nok ikke å frakte de 600 liters
store spritfatene. Det fortelles at det måtte leies inn ekstra
mannskap og hester for å få varene frem. De første årene ble det
produsert ni tusen kilo eter. Sprit er det viktigste råstoffet, og
det går med to liter sprit i fremstillingen av et kilo eter. Det
må med andre ord ha vært mange tunge løft. Å opparbeide vei opp
til fabrikken tok noe tid, og først i 1909 var veien fullført. Den
var svært svingete og dette skapte store problemer på vinterføre.
Ofte måtte hester spennes foran lastebilene for å dra dem opp det
siste stykket.
Fabrikken hadde
de første årene en svært ustabil arbeidsstokk, noe som nok skyldes
lett tilgang på sprit. Staten krevde tidlig kontroll av råstoffet,
og frem til 1965 var det ansatt en offentlig spritkontrollør på
fabrikken. Tiltaket må ha virket bra, for arbeidsstokken har vært
meget stabil siden.
Sikkerhets
tiltakene må ha vært gode, for det har kun skjedd en ulykke på
over hundre år. Ulykken skjedde i 1951. En eksplosjon sendte ut
damp som gjorde at tre arbeidere havnet på sykehus med kraftige
forbrenninger. To av disse døde kort tid etter av skadene.
Fra 1800- tallet
og frem til midten av 1950-tallet ble eter brukt som
bedøvelsesmiddel. I dag inngår eter i legemidler.
Eterfabrikken er
fremdeles i drift og er den eneste av sitt slag i Nord Europa.
Navn i området vårt
Det har bodd mennesker i dette området lenge.
Hvor lenge er det ikke godt å vite, men at
området har vært bebodd lengre enn Oslos tusenårige historie er
sikkert. Hvordan kan vi vite dette når de skriftlige kildene ikke
går så langt tilbake?
Vi må se på andre kilder. Arkeologiske kilder
viser at det har vært en viss aktivitet. Eksempler på dette er
gravhauger, som vi blant annet kan se på Skøyen-gårdene, og på
Østensjø gård. På Tallbergåsen ved Manglerud har vi gravrøyser, og
ved Skullerud har vi rester av en bygdeborg. Gravhauger, røyser og
bygdeborger er ikke noe absolutt bevis på at området har vært
bebodd, men det er jo svært sannsynlig.
Det er ikke så godt å si hvor gamle røysene
og haugene er. Gravhaugene er ikke gravd ut, og gravrøysene er
gravd ut eller røvet uten noen dokumentasjon. Arkeologene mener
allikevel, grovt antatt, at funnene kan stadfestes til jernalderen
(ca. 500 f.Kr. til ca. 500 e.Kr). Bygdeborgene stadfestes gjerne
til perioden rundt 200-300 e.Kr., men hva de har blitt brukt til,
vet vi foreløpig lite om.
Vi kan også bruke gårdsnavn til å finne ut
hvor gammel bosetningen er.
I vårt område har vi Skodvin (Skøyen) og
Bruvin (Bryn). Disse navnene er sammensatt og etterleddet ender på
–vin, som betyr eng eller slette. Disse navnesammensetningene er
blant de eldste. Vi regner med at –vin-gårder er anlagt i perioden
mellom år 200 e.Kr. til vikingtiden. Gårdenes navn og arkeologisk
materiale skulle derfor tilsi at området har vært bebodd svært
lenge. Ellers har vi i bydelen mange gårdsnavn som ender på -rud,
slik som Bogerud, Ulsrud og Manglerud. Rud betyr rydning. De
fleste av -rud-gårdene er ryddet i høymiddelalderen,
dvs.1200-tallet. Disse gårdene var ofte små og hadde lav status.
Mellom 1600 og 1800 fikk også enkelte gårder og plasser navn som
endte på –rud. Et eksempel på dette er plassen Passerud, som på
folkemunne ble kalt Pisserud.
|
