|
Jeg er født i l92l og kom sammen med mine
foreldre og 2 år yngre søster til Låveveien 20 den l9. oktober
l925. Jeg husker at det hadde snedd noen dager, og været var
hustrig. Det var derfor kjærkomment da nabofruen fra sin
verandatrapp ropte oss inn til lapskausmiddag. Det var
begynnelsen til et langt og godt naboskap.
Vi kom fra Grefsen, hvor mine foreldre hadde
hus i Aschehougs vei. Grunnen til at de valgte å flytte, var
hensynet til sine barns fremtidige skolegang. Vi bodde slik til
at veien til Grefsen folkeskole ville bli ganske lang, og siden vi
bodde i Vestre Aker, var det ikke fri skolegang videre. Det var
det derimot i Østre Aker. Mine foreldre kom opprinnelig fra
henholdsvis Trøndelag og Valdres til Oslo for å skape seg en
fremtid-.
Låveveien i 1920 årene
Låveveien 20 ble bygget i l922 av en av fars
kolleger, som for øvrig hadde gårdsbruk på Minnesund, hvor han
bodde. Huset i nr. 20 hadde vært bortleid. Eiendommen var på ca.
2 mål, noe som var vanlig, og ble betalt med kr.22.000.
I 2nen etasje bodde et ektepar med 2
småjenter. Der var det ikke innlagt vann, så det første som ble
gjort straks etter at vi flyttet inn, var at det ble sørget for
vannspring og utslagsvask til den lille familien.
Hagen var ikke opparbeidet, men far –30 år
gammel – tok som alle andre hageeiere i distriktet fatt med godt
mot og hjelpemidler som hakke, spade og rive. Hage-arkitekt Karen
Reistad, Ole Reistads søster, tegnet forslag til hage-anlegg. I
nybyggerperioden i l920-årene fikk huseiere som anla hage 2
epletrær og 3 bærbusker i foræring av Aker kommune. Mor reiste ut
til Landbrukshøyskolen på Ås og kjøpte billige stauder. Slik ble
det etter hvert hage av det.
Helge Benum i
potetåkeren i nr 20 i 1928
Sommeren l929 var hagen i meget god stand, og
på forsommeren det året fikk min søster og jeg ikke lov å leke på
plenen. Da var vi hver morgen i løvtann-perioden ute og plukket
av de gule hodene som var kommet i løpet av siste døgn, vi samlet
dem sammen i forklæet vårt, og for den jobben fikk vi 2 øre hver.
Far fikk det året Aker kommunes premie for hagen , - det ble ikke
utdelt l. premie, og han fikk 3. premie.
Vi var en hel skokk med jenter og gutter som
bodde i Låveveien og nederst i Promenaden i l920 – 30 årene, og
vi hadde det til felles at vi alle vokste op i en villa i en hage
– i gode middelklasse-kår. Det var veldyrkede hager omkring oss
alle steder, og vi barn gikk ut og inn hos hverandre i hus og
hage. Vår barndoms nære omgivelser var derfor hager med
frukttrær, bærbusker, grønnsaker og blomster. Vi hadde ikke så
mye penger til slikkeri, men vi spiste bær, og vi kunne forsyne
oss med en deilig, ny gulrot, gni av jorda på gresset og spise.
Schæferen som ble trenet på Kusletta av Welle i kiosken og Benum."
Annen lekeplass var det heller ikke mangel
på: Jordet mellom nr. 22 og 26 i Promenaden var ikke bebygget, og
det var det heller ikke der hvor Baneveien går ned fra Låveveien.
Og så kunne vi selvfølgelig leke i veien. Der slo vi ball,
trillet hjul, hoppet paradis, hoppet tau, og jenter så vel som
gutter hoppet bukk. Skulle vi kaste ball, trengte vi en vegg i
blant, men det var ikke noe problem. Og spør om vi kunne det vi
drev med – vi var virtuoser. I begynnelsen av 30 – årene – min
spesielle ”ballperiode” – var på Østensjø skole de jevne feltene
på den gamle skolen i frikvarterene helt opptatt av ballspillende
jenter.
Barna i Låveveien 18 og 20 samlet i nr 20 en søndag høsten
1930. Nr 18 i bakgrunnen
Men vi behøvde ikke hjelpemidler for å kunne
leke i lag – vi hadde sanglekene våre. Vi sang i vilden sky mens
vi synliggjorde leken med hopp og dans. Vi som var barn i 20 .-
30 årene forsto å leke sammen uten voksen hjelp og uten dyre
hjelpemidler. Dukke hadde vi jentene alltids, men det var en, og
det var nok. Mor sydde klær til dukka vår og lagde utstyr til
seng, far snekret dukkeseng og sportsvogn, som han malte sterkt
rød med gule og grønne blomster. Ingen hadde maken.
I årevis var det gjevt å bytte glansbilder .-
det var en jente-sak – og det var mest en sommer-beskjeftigelse.
Hadde vi 5 øre, gikk vi ofte til ”Strikkedamene”, en liten
manufakturforretning i villaen på hjørnet av Dalbakkveien og stien
ned i dal’n, og kjøpte et par glansbilder. Så satt vi på
”lemmen til Benum” (plankene som lå over grøfta utenfor porten) og
byttet glans. For øvrig var også kiosken til Welle behagelig nær
når 5-øren brant i handa.
Småjentene i nr. 20 våren 1926. Damfaret i bakgrunnen
Og så hadde vi jo skogen. Utstyrt med matpakke og flaske med saft
og vann gikk vi på landtur til ”fjellet”, den lille fjellknausen
ved bommen i Solbergliveien, til Skøyenparken, Kusletta, eller
helt inn til Skøyenputten. Der var det liv og røre i 30-årene,
høyt stupetårn og Gregersen på plass med svømmesælen. Det var
mange onger i distriktet som lærte å svømme av ham.
En fin sommerdag i slutten av 20-årene tok
leieboerne i Låveveien 20 - Gudrun og Ole Westby - med seg de 4
småjentene i huset, alder 8, 6, 5 og 3 år - ut på langtur:
Opplegget var buss til Trosterud og derfra tur gjennom skogen til
Lutvann.
Fra bussholdeplassen på Trosterud gikk en liten vei forbi en villa
og over jordet mot skogen. Da vi var kommet et godt stykke opp i
veien, advarte Westby: "Nå må dere holde på luene, der kommer det
en hvirvel-vind." Det høye, skinnende gresset la seg flatt mot
bakken i en gate nedover jordet med kurs for oss.
Og så var den der, hvirvelvinden, - fru Westby med lille Grete ved
handa for opp i lufta, jeg fulgte etter, og vi ble løftet opp og
ut over en steinrøys nede i jordet. Westby var stor og tung, han
sto der han sto med handa på hatten, Borgny og Bjørg befant seg
utenfor vindfeltet som forskrekkede tilskuere til denne underlige
tildragelsen. Vi som hadde vært med på seilasen, lå på ryggen i
gresset nedenfor steinrøysa, mer og mindre mørbanket - og ganske
sikkert forfjamset. Fra huset nær ved kom folk løpende og spurte
om de skulle ringe etter lege. Det behøvdes heldigvis ikke.
Etter denne merkelige opplevelsen, trasket Westbys og småjentene
videre, men vi kom ikke til Lutvannet den dagen. Molefonkne slo vi
oss ned i skogkanten med nistematen vår.
Under min oppvekst bodde det i nr. 22 i
Låveveien 3l personer, og selvfølgelig flest barn. Det var
årvisst at madamen i 2. etasje tok med noen av sine egne poder
pluss de som ville ellers på bærtur i den nære skog. Min søster
og jeg ble behørig utstyrt og slo følge. Det var alltid morsomt
og livlig, og det hendte ikke at vi kom hjem uten blåbær. Madamen
visste hvor vi skulle finne bær.
Ellers var det jo en del av oss som var
”vannrotter”. Omtrent alle reiste fritt på toget, for i
Låveveien, som gikk fra nr. l til nr. 33, var det l8 familiefedre
som hadde sitt virke på jernbanen. Derfor kunne vi komme oss ut
til sjøen uten at det kostet oss noen ting. Vi gikk til Bryn st.,
tok toget til Østbanen, så til Ljan, og derfra var ikke veien lang
ned til Katten. Eller vi tok toget til Østbanen, gikk bort til
”Bispa” og var med Oslo kommunes gratis-ferge til Hovedøya. Det
var herlige dager med sol og salt sjø, - det var nok – vi hadde
stort sett ikke penger, det greide seg med saft og vann og
geitost-mat. Fra vi var så gamle at vi hadde sykkel, ca. l2 år,
syklet vi ut til sjøen over Høyenhall, ned Svartdalen og ut over
Mosseveien. Det var lett å komme ut til badestranda – motbakkene
hjem ble nok litt tunge i blant etter en lang dag ved sjøen, men
det var aldri noe hinder.
Barbro Benum m døtre på
verandatrappa i nr 20, 1928
Den sommeren min søster og jeg var
henholdsvis 6 og 8 år gamle, oppdaget vi da vi kom tilbake fra
familie-besøk på Hjellum ved Hamar at vi hadde glemt igjen
badedraktene våre der, og det var katastrofalt. Far bestemte at vi
skulle reise opp og hente dem – alene. Søsteren min gråt da vi
gikk ut av porten. Vi tok lokaltoget fra Bryn til Lillestrøm,
hvor vi byttet over til Trondheimstoget som kom etter oss, reiste
til Hamar og gikk der over på toget til Røros. Vi kom oss av på
Hjellum, oppholdt oss et par timer hos tante og gjorde så samme
reisen tilbake til Bryn Vi fikk skryt da vi kom hjem om kvelden.
For øvrig var de fleste av oss onger på
landet i en periode om sommeren også, hos bestemor i Valdres og
Solør, på Blaker og Minnesund.
I ferien hendte det at vi fikk ”sitte på” når
far hadde tjeneste i lokaltoget mellom Oslo Ø. og Lillestrøm. Da
møtte min søster og jeg opp på Bryn st. til avtalt tid, entret
brekkvogna når toget kom og inntok plassene til konduktøren og
overkonduktøren ved vinduet på hver vår side. I Lillestrøm var vi
så vidt ute på plattforma en tur før vi returnerte til Bryn og
vandret bakkene opp til Låveveien igjen – vel fornøyd med
utflukten.
Om høsten var det alltid is på Østensjøvannet
en stund før snøen kom, is så hard og blank som et speil, det sang
i den, det var måneskinn og vi kunne gå på skøyter om kvelden.
Det var sparkføre også om vinteren den gang, fint sparkføre så vi
kunne ake – eller gå på skøyter – i veien, og vi var ute i store
flokker til langt på kveld. Ingen kom og ropte oss inn, det var
trygt å være ute selv i mørket, og det var ingen trafikk.
Selvsagt var det nok snø og skiføre. Det
manglet ikke på skibakker i nærmiljøet, de fantes på jordene
nederst i Låveveien og nedenfor Skøyenåsen st., der var vi på dag-
og kveldstid, der var vår skiskole. Min søster og jeg fikk ski da
vi kom til Låveveien 2 og 4 år gamle, furupinner med tå-binding og
hjemmelagde staver. Skiene hadde vi i mange år, bindingene ble
etter hver erstattet med stram-apparat..
Og alle onger kunne alt: Gå på ski og
skøyter, svømme, hoppe paradis, hoppe tau, hoppe bukk, -
mangfoldet var stort, utstyret langt fra dagens standard, men vi
hadde det moro og vi var – tør jeg påstå – kløppere.
Fra tidlig alder ble vi vant til at vi skulle
ut på tur om søndagene. Om vinteren bar det inn i Østmarka på
skitur. Vi spente på oss skiene ute på gårdsplassen og dro
innover, til Sarabråten , Gullsmeden, Branntårnet og Mariholtet.
Vi var store før vi fikk ski-bukser, så antrekket var lenge
foldeskjørt og hjemmestrikket genser. Gleden var stor det året
vi fikk rumpe-taske i julegave. Så slapp vi å ha matpakke
dinglende i en hyssing på en knapp.
Ruth og Borgny Benum i
Freidigdrakt 1930
Foreningslivet blomstret. ”Alle” onger
turnet i Bjart. Imidlertid tillot ikke faren vår – ihuga
Arbeiderparti-mann som han var – at hans døtre skulle være medlem
i en borgerlig idrettsklubb, og vi var derfor begge
Freidig-jenter. Vi turnet på middelskolen og drev også litt med
fri-idrett. Kristi Himmelfarts-dag, som i AIF var idrettens dag,
gikk vi i turndrakt i tog til Dælenenga. Far var selv aktiv
idrettsmann, løper og skiløper, og det førte til at hele familien
var med når han løp for Freidig på Hønefoss, Ski eller Moss.
Jeg opplevde den glede å bli Freidigs
første forturner. Det var en stolt jente som turnet med iver og
alvor - og den røde silkesløyfa viftende fra venstre skulder.
Låveveien gikk i 20-årene ned til nr. 33 ved
Bråte-butikken, derfra var det sti over Søndre Skøyens jorder til
Østensjø skole. Men bonden tillot ikke at elevene gikk over
jordene, og stien ble stengt ved nr. 33 med piggtråd. Vi gikk
derfor opp Promenaden og over Søndre Skøyen gård til skolen. Var
været dårlig, fikk vi l0 øre så vi kunne ta trikken fra Godlia til
Skøyenåsen og gå ned bakkene.
Låveveien 20 vinteren
1930. Doen i nr 22 til venstre. Trikkeskinner mot Skøyenåsen.
Livet i veien var et helt annet enn det er i
dag. Det var nesten ikke biltrafikk, og mann med hest og kjerre
var ingen sjeldenhet. Fiskemannen kom en gang i uka, han satt
henslengt på siden av kjerra si og ropte: ”Fersk fisk i gata.”
Så møttes husmødrene ved fiskekjerra. Brød kunne en også få kjøpt
i veien, brødkjøreren kom med hesten og den brune vogna, og han
hadde deilige rugkaker til l0 øre. Av og til kom ”Forbruker’n”
også. Han hadde lastebil med brune, slitte kasser stablet på
lasteplanet. Ansatte ved Jernbanen som var medlem i Østbanernes
Forbrugsforening kunne bestille matvarer gjennom denne
innretningen. Så kom ”Forbruker’n” inn med den brune kassa på
skulderen og lempet matvarer opp på kjøkkenbenken. Når han var
gått, vanket det kandissukker på oss.
Hver eneste kveld kom melkekjøreren. Vi
hadde melk først fra Nordre Skøyen gård, senere fra Haugerud. Om
vinteren syntes vi jentene det var gjevt å henge på sleden til
Svein fra Haugerud.
Klasse 1c med Caroline
Jørstad 1928
Det kom kremmere på døra også, med koffert
som de slo opp ute på trappa, og det var litt spennende å titte
nedi der, enda han hadde vel ikke stort annet enn strikk,
bendelbånd og sikkerhetsnåler. Men vi skulle ha med oss det som
var.
Lørdag var do-tømme dag i de kommunale
gårdene i nr. 22 og 28. Da kom Trasop’n med hest og tohjuls
kjerre, han bar do-bøttene på aksla og tømte dem rett opp i
doningen. Selv satt han på en planke som lå tvers over kjerra.
Sjåføren som kom til butikken i nr. l5 med
melk fra Melkeforsyningen ble nok etter hvert temmelig lei av
onge-gnålet om å få ”sitte på”. Han lot en dag 4 småjenter bli
med på lasset helt ned til Melkeforsyningen i Schweigaardsgate, og
jentene måtte pent gå hjem. - Siden var han kvitt oss.
Freidig karer.
Deltakere i Østkantstafetten i 30-årene. Seiret i sin klasse Old
Boys.
Postbud Hanssen var vi venn med, likeså
politibetjent Bollingmo, som gikk sine runder fra Bryn
politistasjon i Ulvenkrysset – med hendene på ryggen iført
staselig uniform med gullknapper og lue med kule på toppen. I
senere år knikset vi til overlærer Evje når han søndag formiddag
kom gående i veien vår fra sin bolig øverst i Godliaveien,
svingende spaserstokken på sin ferd til Østre Aker kirke for å
spille til gudstjeneste.
Til hverdags durte maskinene i nr. l6 - der
var det gjerdefabrikasjon i uthuset, A. Nilsens gjerdefabrikk.
I nr. l8 kaklet hønene. Når en av dem skulle
avrettes, ble det sendt bud på far. Da fikk vi ikke lov å være
med.
Fru Jørstad med kl 6c
på tur v slottsfjellet Tønsberg 1934
Utenfor porten vår hendte det en liten
trafikk-ulykke. Grete i 2. etasje, 4-5 år, skulle i melkebutikken
i nr. l5 og kjøpe brød for mora, som hadde vaskedag i
bryggerhuset. Grete løp ut av porten og lå plutselig under bilen
til Fællesslagteriet, som var på vei til melkebutikken med varer.
Farten var nok ikke stor, for småjenta krøp fram, fremdeles med
neven knyttet rundt en 25 øring og en l0 øring, 35 øre som et brød
kostet.
Det var ikke så mange muligheter til å tjene
penger, men noen slanter ble det da i ny og ne. Oppe i
Godliaveien bodde tanten til min søsters beste-veninde. Da de to
kom ruslende på besøk en dag, fikk de jobb med å hjelpe tante Anna
å trekke laken. For vel utført arbeid fikk de 3 øre på deling.
Det ble 3 ett-øres karameller eller 3 lakrisklumper.
Den høsten jeg var 8 år, deltok jeg en dag i
potetopptaking på Nordre Skøyen gård. Fortjenesten ble 50 øre og
l bøtte poteter.
Nabofruen i nr. l8 var raus. Hun ga oss l0
øre når vi gikk ærend for henne – det var dobbelt så mye som vi
fikk hjemme.
En høstdag da jeg kom fra skolen, ropte en
nabodame på meg og ba meg gå i hagen og ta opp poteter til
familiens middag. For den jobben fikk jeg jord på skoene og
halvparten av en 5-øres sjokolade. Den andre halvparten spiste
hun opp selv.
Før Bjørn Larsen etablerte seg som frisør på
Bryn, ble vi klippet av fru Nilsen i Promenaden. Det kostet l
krone. Bjørn Larsen tok 75 øre, og hvis vi ville gå ned til Bryn
til ham, fikk vi beholde differansen på 25 øre selv. Da var veien
lett å gå.
Jeg gjorde et varp da jeg på valgdagen i
begynnelsen av 30-årene fikk jobb med å sykle mellom Østensjø
skole og Godlia velhus med skriftlige beskjeder. Det ble mange
turer, men så tjente jeg også grovt: Jeg fikk kr. 5,-.
En gang jeg var i Bråte-butikken et ærend,
kom det inn ei lita jente med en melkeflaske som hun ba om å få
panten for, og for panten skulle hun ha egg. Hun fikk 2 egg. Jeg
vet at familien var tallrik.
Klasse 7c med Caroline
Jørstad på skøytetur på Ulsrudvannet
Far var i mange år verge og distriktsformann
i Forsorgsvesenet. Dette var et verv man ble pålagt og som var
ulønnet. Folk som trengte hjelp til livsopphold, kom og gikk i
vårt hjem, og mor fikk kr. 45.- pr år for ekstra renhold. Vi
kjente ikke de personene som vanket i huset, så dem knapt, men
historien omkring et par av dem gjorde inntrykk: Oline, en
gammel, enslig kvinne, frøs så fælt om natta, og far ga henne kr.
2.- til innkjøp av et ullteppe –uten å spørre om tillatelse. For
det fikk han refs av Forsorgsvesenet.
En jente trengte tannbehandling. Det fikk
hun mot trekk av 50 øre pr. uke i det beløpet hun skulle ha til
livsopphold.
Fra l932 hadde vår familie huset alene. Da
ble min søster og jeg i påsken sendt på ferie til bestemor i
Valdres, og da vi kom hjem, ventet det oss en gedigen
overraskelse. Vi hadde fått vårt eget rom. Far hadde gjort i
stand et av rommene i 2.etasje til et lekkert ”jomfrubur” uten at
vi visste om det: Lys tapet med små roser, ny linoleum, hvitt
tak med rosett rundt lampa og nymalte, lysegrønne gamle møbler.
Her kamperte min søster og jeg til jeg l4 år senere trådte inn i
ektestanden.
Det var svære greier da det i 20-årene en
gang ble investert i en god reise-grammofon. Til å begynne med
gikk det mest i ”Svigermor og Evensen og kjærringa og jeg” og ”Der
bjørkarna susar”, men etter hvert kom det plater med dansemusikk,
og vår unge tante Borghild lærte sine nieser å danse vals og
foxtrott. Det fulgte uendelig mye glede og moro med denne
grammofonen, både for oss venindene og våre foreldre.
Radio kom det i huset ca. l934, og elektrisk
komfyr ble anskaffet i l936.
Da min søster og jeg var ca. 5 og 7 år gamle,
gikk far til anskaffelse av hund. Schæferen Karo ble den første
i rekken av i alt 7 hunder i vårt hjem gjennom årene. Welle i
kiosken og far bedrev hundedressur på Kusletta.
Senere tok mine foreldre etter anmodning fra
Trekkhundklubben en av deres grønlands-hunder, Fency, i pensjon.
Hun slet seg og dro på bygda og stjal høner. Det var ikke
populært, og hun fikk reisepass. Men da hun skulle ha hvalper,
ble det bestemt at hun skulle være hos oss til etter hvalpingen.
4 skjønne grønlandshunder kom til verden i uthuset vårt, og de
var hos oss alle sammen til de var ganske store. Vi beholdt en av
dem, men han døde senere av hvalpe-syke.
I denne perioden vanket Per Welo og Roald
Olsson i "vår gård". De hadde tilknytning til Trekkhund-klubben og
ville gjerne se til Fency.
Basse, en stor, glatthåret grå-grønn hund av
ubestemmelig rase, fant seg også til rette i vårt hjem. Han ble
bragt til oss av eieren, en arbeidsløs kjenning som ikke hadde
råd til å holde hunden med mat. Så skralt kunne det være i
30-årene. Det ble ikke kjøpt dyr hundemat på boks den gang.
Hunden fikk av husets matforråd, som oftest rester.
7 år gammel fikk jeg skarlagensfeber. Fordi
mor hadde vært sykepleier og kunne påta seg omsorgen for meg, ble
det bestemt at jeg ikke skulle legges inn på sykehus, men isoleres
i et rom hjemme i 7 uker. Den gang hadde vi 2 rom og kjøkken.
Jeg ble stengt inne i sove-værelset, og der var jeg så alene, kun
med selskap av mor i alle disse ukene. Jeg følte meg ikke syk, og
tida ble lang. Far kjøpte munnspill til meg, og jeg lærte meg å
spille. Nabofruen i nr. l8 kom med kuleramme, tavle og griffel,
hvilket var en klok og nyttig gave. Gildt var det da noen forærte
meg mitt livs første konfekt-eske, et vidunder med blå og hvite
blomster, som senere ble oppbevaringssted for glansbilder. En
sånn eske ble tatt godt vare på og hegnet om.
Jeg sto ofte inne ved det lukkede vinduet og
ropte til venindene utenfor. Noen av dem fikk ikke lov å leke
med min søster mens jeg var isolert, og da jeg var frisk, fikk de
ikke lov å leke med meg. Da de 7 ukene var gått, ble rommet
desinfisert.
Nabofruen og jeg var gode venner. Den
sommeren jeg var 8 år, lærte hun med å gympe. Hun kjøpte
gympegaffel til meg, ba meg gå til far og be om penger til garn,
og så satt Knut, mora hans og jeg inne hos dem i det fine
sommerværet og gympet pølle, en avlang sofapute i grått og rødt.
Da den var ferdig, monterte min hjelper pølla, og mor fikk den i
fødselsdagspresang den 3. august av en stolt 8-åring.
Vi jentene som begynte å vokse til i
begynnelsen av 30-årene, ble tidlig interessert i håndarbeid, vi
strikket mye, og det var en hyggelig fritidsbeskjeftigelse. Vi
satt hjemme hos hverandre og arbeidet. En veninde og jeg strikket
våre første selbugensere da vi var l2 år.
Når vi var ferdig med et håndarbeid på
skolen, la vi på hjemturen veien innom Otto Brekkes Manufaktur,
som holdt til i etasjen over Bråtebutikken i nr. 33, før de
flyttet inn i Velhuset da det var nybygd. Dit gikk vi for å vise
fru Brekke og ekspeditrisen hennes det ferdige arbeidet, enten
det var noen småtterier eller noe så gjevt som et par
selbuvotter. Vi ble alltid godt mottatt, og ros fikk vi i stort
monn. Vi gikk ikke for å få noe – vi hungret nok etter
anerkjennelse.
En gang kunne vi vise fram en heklet hund,
sittende på enden med hengende labber og ører, ca. 40 cm. høy.
Den var heklet med garnet dobbelt rundt pekefingeren, så den var
fin og rufsete, og den hadde vi laget hos frk. Wiker. Damene hos
Brekkes Manufaktur slo hendene sammen ---
På bestilling heklet jeg en slik hund for en
familie til å ha i sofakroken, og for den jobben fikk jeg kr.
1.-. Det ble ikke rare timebetalingen.
Vi var vant med at mor og far holdt på med et
håndarbeid om kveldene. Mor sydde alt vårt tøy til vi ble
konfirmert, med en unntakelse: Mors kusine Turid kom fra Valdres
en høst innunder jul, og under hennes flittige hender ble det
kjoler til husets døtre og sort, fotsid silkekjole til mor. I l4
dager satt Turid ved bordet i spisestua og dro på den gamle
symaskinen som mor hadde kjøpt i l9l7 for kr.75.
Og kjolene ble mottatt med begeistring, sydd
av vinrødt, tynt ullstoff, , med raffinert krage på skrå over
brystet og pyntet med bitte små knapper. Turid kunne jobben sin,
hun hadde sydd hos skreddermester Kvale i Oslo i sin ungdom, og
det borget for kvaliteten.
Far broderte – han var mester for spisestue-
og soveværelse-settene. Eller han satt i kjøkken-kroken og drev
med løvsagarbeid som ble til lamper, store kandelabre, syskrin og
mye annet fint. Og så sang han for oss.
Når det nærmet seg jul, hørte det med å gå
til anskaffelse av en halv gris. Slaktet ble fagmessig partert og
lagt i saltlake i en avskjæring som vinteren igjennom sto plassert
på den innelukkede glassverandaen. Der var det omtrent samme
temperatur som ute.
Julaften sitret vi av spenning. Jo,
julenissen kom innom, selv om vi aldri så ham, pakkene lå på
nattbordene. Vi fikk en presang og en stor pose med frukt og
godter, det var aftenens clou. Mellom jul og nyttår dro vi rundt
på juletrefester – i Godlia velhus, på Oppsal vel, på
søndagsskolen og i Valdreslaget. Det hendte også at det ble en
tur til familien på Hjellum i romjula, vi reiste jo fritt på
toget. Der gikk vi julebukk.
Årene på Østensjø skole var gode. Jeg var så
heldig å ha fru Jørstad i 7 år, og det ble mange sykkelturer til
Østensjø gård og lek med datteren. Det er også med stor glede jeg
husker hånd-arbeidstimene hos frk. Wiker, timene hennes var
spesielle. Mens vi sydde og strikket, fortalte hun eventyr og
brukte stemmen så kraftig at frk. Devik i rommet ved siden av kom
løpende. Varig inntrykk gjorde det også å høre frk. Wiker lese
”Bergliot” under Bjørnson-jubileet i gymnastikksalen i l932.
Frk. Wiker hadde temperament ut over det
vanlige. På slutten av en håndarbeidsdag ble hun mektig opprørt
over hvor lite en elev hadde prestert i løpet av dagen – med
knappenål skulle vi stripe rynker på mansjett. Hun utbrøt: ”Er
det dette du har klart på 3 timer?” og ga jenta en lusing.
Det var en skuffelse da vi i 6. og 7. klasse
fikk frk. Olsen i håndarbeid. Mens frk. Wiker var fargerik og
spennende – vi fikk bl.a. veve hos henne når vi var ferdig med
pensum-arbeidet – så var frk. Olsen streng og ”grå”, vi var
faktisk litt redd henne. Og så spiste hun opp neglene sine. -
Hun og frk. Ingerø bodde på skolen, øverst i hver sin fløy av den
nye skole-bygningen.
Det var barn i blant oss som trengte en
håndsrekning fra omverdenen. Fru Jørstad hadde et varmt hjerte
for dem, og hun var primus motor for dukkebasaren som i flere år
om høsten ble arrangert på Østensjø skole til inntekt for barn som
hadde behov for materiell støtte. Da ble det loddet ut dukker i
alle størrelser, og vi som gikk i fru Jørstads klasser, hjalp til
med å hekle klær til dukkene. Et år laget far et dukkehus som vi
fikk gi til utlodning på basaren. Det var ganske stort, i 2
etasjes høyde med dør og vinduer, tak til å løfte av og lys til å
tenne og slukke. Min søster og jeg var mektig stolte da vi bar
huset mellom oss ned til skolen, og jubelen var stor da ved
trekningen frk. Løfgren gikk av med gevinsten.
Klasse 7c 1934/35
I 7.klasse var sangtimene med overlærer Evje
en opplevelse. Han samlet alle 7. klassingene til sang i
gymnastikksalen samtidig, og da flokket vi oss ivrig rundt ham og
pianoet. En dag lånte han min sangbok og skriblet ned 3. stemme
til ”Alle fugler små de er” og ”Aftensolen smiler”. Og spør om
det var gøy når han spilte opp med ”Gammel jegermarsj” og vi
plystret til. Det var fart. - Sangboka er et 70 år gammelt
kjært minne om gleden ved sangtimene hos overlærer Evje.
Etter de 7 årene, snudde jeg nesa den andre
veien og vandret til middelskolen på Teisen. Fremdeles var vi en
stor gjeng fra Låveveien og Promenaden som trasket sammen på
skoleveien.
I l937 – da jeg gikk i 2nen klasse på
middelskolen – opplevde vi i slutten av juni en begivenhet av de
helt store: Elever fra the Technical School i Newcastle kom på
Norges-besøk, og alle ble innkvartert privat hos elever på Bryn
høyere skole. Jeg var så heldig å få ha Gertie Charlton boende i
mitt hjem under hennes opphold her, og vi tilbrakte dagene sammen
hjemme og på turer i 1 uke. Dette ble begynnelsen på et livslangt
og meget rikt vennskap med Gertie og hennes familie – et vennskap
som nå har vart i 66 år.
Fra 1938 ble det ytterligere 3 år for meg på
Bryn høyere skole, og da jeg sluttet der, var jeg nettopp fylt 20
år. Det er 62 år siden, og da hadde jeg møtt den unge mannen som
senere skulle bli min livsledsager. Vi er så heldig at vi
fremdeles bor sammen i mitt barndomshjem.
Når jeg ser tilbake, kan jeg ikke skjønne at
noen kunne ha et bedre oppvekst-miljø enn vi hadde. Vi favnet alt
– vi manglet ingen ting. Og jeg takker i hjertet mine foreldre
som lot min søster og meg vokse opp i et hus i en hage.
|
